Hvert år dukker de samme tankene opp, og hvert år får jeg aldri gjort noe med det før jula og nyttår er forbi. Mye fordi jeg aldri finner ut HVORDAN jeg kan gjøre noe. Ikke før avisene slår opp overskriftene utpå nyåret finner jeg ut hvordan jeg kunne gjort noe.
I Norge har vi mange fattige. Foreldre som ikke kan gi barna sine det de ønsker seg til jul. Det å vite at det sitter barn på julaften som knapt får gaver fordi deres forelder/foreldre har havnet i en økonomisk situasjon de sliter med å komme seg ut av gjør vondt. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg viste om EN slik familie. Det å kunne kjøpe den barbiedukka jenta på 8 år ønsker seg eller bilen som gutten på 5 år så lenge har drømt om hadde vært en enorm gave for meg. Det å hjelpe den mammaen eller pappaen å få det glade ansiktet bare et barn på julekvelden kan gi... Jeg vil så gjerne gi en mamma eller en pappa den gleden å kunne gi SITT barn det de aller mest ønsker seg. Alle barn fortjener å kose seg i jula og ikke få foreldrenes bekymringer over skuldrene. Men HVORDAN?
Det at fattigdom er så tabubelagt gjør nok at man ikke aner hvem som er rammet av det. For alt man vet er det foreldrene du snakker med på lekeplassen eller dama i kassa på nærbutikken. De finnes over alt, men bruker alle kreftene på å skjule hvilke utfordringer de har i hverdagen.
Det at fattigdom er så tabubelagt gjør nok at man ikke aner hvem som er rammet av det. For alt man vet er det foreldrene du snakker med på lekeplassen eller dama i kassa på nærbutikken. De finnes over alt, men bruker alle kreftene på å skjule hvilke utfordringer de har i hverdagen.
